Drøset
Ukens drøs — Makro-utgaven — 18. mars 2026
Alle er enige om at alt skal opp. Det er akkurat da det pleier å smelle.
Det er noe urovekkende med et rom der alle nikker. Spesielt når rommet er det globale aksjemarkedet.
Akkurat nå ser vi noe som flere analytikere beskriver som en historisk grad av ensidig bullish posisjonering. Altså: veldig mange investorer satser på at markedet skal fortsette opp. Samtidig. I samme retning. Med stor overbevisning.
Statistisk sett ender slike situasjoner sjelden med at alle får rett.
Nå skal det sies: dette bildet er ikke helt entydig. Den amerikanske AAII-undersøkelsen — en ukentlig temperaturmåling av privatinvestorers humør — viser faktisk en pessimismespike nylig, med bare 31,9 prosent som kaller seg bullish. Så «alle er enige» stemmer kanskje ikke helt på overflaten. Men under panseret — i hedgefond-posisjoner, i opsjonsmarkedet, i kapitalstrømmene — er det mye som tyder på at markedet har lent seg langt ut over skiene.
Og så er det AI-elefanten. Investeringene i kunstig intelligens har skapt et investeringsboom som flere analytikere sammenligner med dotcom-boblen rundt år 2000. Det er ikke en urimelig sammenligning. Enorme summer pumpes inn i infrastruktur og kapasitet, drevet av forventninger om fremtidig avkastning som kanskje — kanskje — materialiserer seg.
Men her er motargumentet, og det er verdt å ta seriøst: AI er ikke Pets.com. Teknologien leverer allerede reell verdi. Den erstatter arbeidskraft, øker produktivitet og genererer inntekter. Som McGill Business Review påpeker, har AI allerede bevist sin nytte — noe de fleste dotcom-selskapene aldri gjorde.
Spørsmålet er ikke om AI er ekte. Det er om prisene reflekterer virkeligheten — eller drømmen om virkeligheten.
På mellomlang sikt — tre til tolv måneder — peker mye i riktig retning. Pengepolitikken blir mer imøtekommende, finanspolitikken løsner, og likviditeten i markedet ser ut til å bedres. Flere store finansinstitusjoner, blant andre Citadel Securities, har et konstruktivt syn på 2026 totalt sett.
Men de neste ukene? Der er det grunn til å holde i stolen. Når alle sitter på samme side av båten, trengs det ikke mye bølge før noen faller i vannet.
Kilder: AAII Investor Sentiment Survey, McGill Business Review, Citadel Securities Q1 2026 Outlook, Visual Capitalist, Research Affiliates
Venezuela skal redde oljemarkedet? Tja.
Hver gang det skjer politiske endringer i Venezuela, dukker overskriftene opp: «Nå kommer oljen!» Markedet reagerer som om millioner av fat er på vei i morgen.
Virkeligheten er annerledes. Venezuelas oljeproduksjon ligger på rundt 800 000 fat daglig. Toppnivået var over 3 millioner fat — på 1970-tallet. Å komme tilbake dit krever milliardinvesteringer og flere års arbeid. Ifølge Reuters kan produksjonen øke med opptil 500 000 fat de neste to årene, gitt politisk stabilitet og amerikansk investering. Det er et stort «gitt».
Den kortsiktige bearish-stemningen i oljemarkedet basert på Venezuela-nyheter er rett og slett en feiltolkning. Oljemarkedet balanserer tilbud og etterspørsel her og nå — ikke basert på hva som kanskje skjer om tre år. Folk som ikke jobber med olje til daglig, lar overskriftene gjøre jobben for dem. Det er sjelden en god strategi.
Kilder: Reuters, CNBC, Council on Foreign Relations, CSIS, Real Instituto Elcano
Uran: Den stille energirevolusjonen
Mens alle diskuterer sol og vind, skjer det noe bemerkelsesverdig med kjernekraft. Eller rettere sagt: med uranmarkedet.
Flere kilder beskriver det som en «kjernekraft-renessanse». Land over hele verden — fra USA til Asia — innser at du ikke kan drive AI-datasentre og elektrifisere alt på solceller alene. Du trenger stabil, karbonfri energi som leverer døgnet rundt. Kjernekraft passer den beskrivelsen ganske godt.
Resultatet er en uranpris som har vært i en solid opptrend. Men — og dette er viktig — over 40 prosent av verdens uranproduksjon kommer fra Kasakhstan. Det er mye geopolitisk risiko pakket inn i én forsyningskjede. Etterspørselen er ekte. Spørsmålet er om tilbudet kan holde følge.
Kilder: World Nuclear Association, NucNet, Uranium Equities, Discovery Alert, RBC Capital Markets
S&P 500 setter rekorder — men hvem drar lasset?
Her er noe interessant. S&P 500 har satt nye all-time highs. Feiring! Konfetti! Men vent litt.
De såkalte «Magnificent 7» — de syv største teknologiselskapene som Apple, Microsoft, Nvidia og gjengen — deltar ikke nevneverdig i festen denne gangen. Tvert imot: de er en bremsekloss. Det som faktisk driver markedet oppover er de «kjedelige» sektorene. Industri. Helse. Finans. Råvarer.
Likevektet S&P 500 — et indeksmål der alle selskaper teller like mye uavhengig av størrelse — har brutt ut til nye høyder. Det betyr at bredden i markedet er reell. Flere selskaper bidrar, ikke bare de syv vanlige mistenkte. Det er faktisk et sunnhetstegn. Rotasjonen fra tech til bredere sektorer er et tema verdt å følge med på — spesielt for oss med penger i amerikanske aksjer.
Kilder: Markedsdata S&P 500 og RSP (likevektet S&P 500-indeks)
13–19 %
Forventet resultatvekst for børsnoterte selskaper i Sverige, Norge og Finland i 2026, ifølge Morningstar. Det er solide tall — men de forutsetter at den globale veksten holder seg og at markedsuroen ikke tar overhånd. Det er altså et «best case»-scenario, ikke en garanti.
Kilde: Morningstar «Where Nordic Investors Should Look for Value in 2026»
Oljefondet midt i stormen
La oss starte med det åpenbare: Statens pensjonsfond utland — Oljefondet — er tungt investert i akkurat de markedene vi snakker om. Amerikanske aksjer, statsobligasjoner, dollaren. Alt vi har diskutert denne uken treffer rett i porteføljen til Norges Bank Investment Management (NBIM).
Sektorrotasjonen bort fra tech og inn i industri og helse er relevant. Oljefondet eier aksjer i alle sektorene. Hvis de «kjedelige» selskapene overtar lederskapet, kan det faktisk passe fondets brede diversifisering ganske godt.
Og så er det oljeprisen. Når markedet feiltolker Venezuela-nyheter og presser oljeprisen ned, merker vi det direkte. Equinor merker det. Statsbudsjettet merker det. Trøsten er at fundamentalene — altså det faktiske forholdet mellom tilbud og etterspørsel — ikke har endret seg nevneverdig.
For nordmenn med sparepenger i globale fond: bred markedsbredde er bra for deg. Men kortsiktig uro er nesten garantert. Pust med magen.
Gull forteller oss noe obligasjoner ikke tør si
Sentralbanker verden over kjøper gull i rekordfart. De har gjort det i over et tiår nå, med toppnoteringer de siste årene. Det er et fascinerende signal fra institusjoner som ellers elsker å snakke om stabilitet og tillit.
For hva sier det egentlig? Jo: de som forvalter verdens reserver — de som sitter nærmest pengepolitikkens maskinrom — diversifiserer vekk fra hverandres statsgjeld. USA har over 34 000 milliarder dollar i gjeld. Dollaren er fortsatt verdens reservevaluta, men andelen har krympet.
Gull gir ingen rente. Det produserer ingenting. Det bare ligger der og glitrer. Men det er akkurat det som er poenget. Det er ingen sentralbank som kan trykke mer av det. Ingen finansminister som kan vedta mer av det.
Når de som lager pengene begynner å foretrekke noe de ikke kan lage mer av — da er det kanskje på tide at resten av oss lytter.
Drøset — Ukentlig makrokommentar. Ikke finansiell rådgivning. Bruk hodet, ikke bare nyhetsbrevet.
© 2026 Drøset. Alle rettigheter forbeholdt.